Utredningsinstruksen – en god medisin mot sløsing

Dette er spørsmål flere bør stille seg. For i statsbudsjettet peker regjeringen på behovet for å gjennomgå offentlig ressursbruk og tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger. Dette er viktig, ikke bare for at velferdsstaten skal la seg finansiere over tid, men også for å bevare den allmenne tilliten til det offentlige.

Da er det viktig både å prioritere de viktigste tiltakene og å gjennomføre dem så effektivt som mulig. Mange forbinder effektivitet først og fremst med det siste, men det første er minst like viktig. Satt på spissen nytter det lite å gjennomføre et byggeprosjekt på en effektiv måte hvis bygget ikke skulle være prioritert i utgangspunktet.

Gode beslutningsgrunnlag er nøkkelen

Nøkkelen til velbegrunnede og gjennomtenkte statlige tiltak er gode beslutningsgrunnlag. Og her kommer den såkalte utredningsinstruksen inn i bildet. Den setter som krav at seks grunnleggende spørsmål alltid skal besvares før man bestemmer hvilket tiltak som skal iverksettes:

1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
2. Hvilke tiltak er relevante?
3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?
6. Hva er forutsetningene for vellykket gjennomføring?

De fleste er enige i at dette er fornuftige spørsmål, men det kan være vanskelig å svare på spørsmålene i praksis. Direktoratet for økonomistyring (DFØ), som forvalter instruksen, har undersøkt hvordan det står til med utredninger i staten. Resultatene viser et klart potensial for forbedringer.

Langt igjen før vi er i mål

Over 40 prosent av utredningene vi har sett på mangler en tydelig beskrivelse av hvilket problem som skal løses, og 60 prosent sliter med å formulere hva de ønsker å oppnå. Hvis det verken er klart hvilket problem man skal løse eller hva som er målet med tiltaket, risikerer man å gjennomføre tiltak som ikke har effekt – eller enda verre, som virker mot sin hensikt.

Den største mangelen i utredningene er fraværet av alternative tiltak. Over 70 prosent av utredningene vurderer bare én løsning. Det er uheldig – siden det nesten alltid finnes flere måter å løse et problem på. Hvis man bare ser på ett alternativ, vet man jo ikke om dette er det beste.

En tredje svakhet er at nytten ofte overselges mens kostnadene undervurderes. Over halvparten av utredningene har bare delvis sett på både positive og negative virkninger, og mange fokuserer bare på de positive effektene. Konsekvensen blir fort at man setter i verk tiltak som gir mindre nytte og høyere kostnader for samfunnet enn forutsatt.

Det er også for få som beskriver hva som skal til for å lykkes med å gjennomføre et tiltak. Bare én av ti gjør det på en tilfredsstillende måte. Også her er det med andre ord et klart forbedringspotensial.

Hvorfor er det så vanskelig?

Vi har spurt hva ansatte i departement og underliggende virksomheter selv oppfatter som utfordrende i arbeidet med utredninger. Mange peker på manglende kapasitet og kompetanse. Selv om de seks spørsmålene ser enkle ut, kan det være faglig krevende å gi gode svar.

En annen utfordring er spenningen mellom fag og politikk. Det blir ofte konflikt mellom politikernes utålmodighet på den ene siden, og forvaltningens ønske om grundighet på den andre. Og hvis politisk ledelse allerede har bestemt seg for en løsning, kan det virke unødvendig å sette i gang en bred utredning.

Hva kan vi gjøre?

Hva kan vi gjøre for å få bedre beslutningsgrunnlag? Ledere i staten har en nøkkelrolle. Det er de som må etterspørre gode utredninger, og hvis de får i oppdrag å utrede bare ett tiltak, bør de forsøke å få et bredere mandat. Politiske føringer er ingen unnskyldning. Utredningsinstruksen skal følges selv om et tiltak allerede er besluttet på politisk nivå.

Neste år skal DFØ gjennomføre en ny evaluering av hvordan utredningsinstruksen etterleves.

Vi opplever at flere har fått opp øynene for utredningsinstruksen og vil lære mer om hvordan den skal følges. Derfor håper og tror vi at bildet vil se bedre ut denne gangen. Det trengs!

Denne teksten ble først publisert som en kronikk i Dagens Næringsliv 21.11.2018