Staten som selvassurandør

Hvorfor er staten selvassurandør?

Begrunnelsen for selvassurandørprinsippet er at staten er en stor aktør med stor risikospredning på linje med forsikringsselskapene. Staten har i tillegg høy evne til å bære forsikringsrelatert risiko. I forhold til statens samlede formue og ansvar, vil enhver skade være relativt liten. Ved å være selvassurandør har heller ikke staten administrasjonskostnader knyttet til forsikring. Kostnadene ved selvassuranse vil derfor over tid være lavere enn om staten skulle tegne forsikringer i det private markedet.

Hvem gjelder selvassurandørprinsippet for?

Selvassuranseprinsippet gjelder alle virksomheter som er en del av staten som juridisk person. Det gjelder dermed for alle statlige virksomheter, herunder forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og forvaltningsbedrifter. Det gjelder også for domstolene og Stortinget og dets organer. Prinsippet kan også gjelde for en virksomhet organisert som egen juridisk enhet i et aksjeselskap, stiftelse, statsforetak eller etter en særlovgivning dersom virksomheten får sine inntekter og utgifter bevilget over statsbudsjettet. For statlige foretak som ikke er del av staten som juridisk person, er praksis at selskapene tegner egen forsikring i markedet.

Hvordan håndteres skade og tap?

Selvassurandørprinsippet innebærer at skade og tap håndteres når de oppstår. Staten må da vurdere gjenanskaffelse av bygninger, materiell og lignende, fortrinnsvis i de ordinære budsjettprosessene. En vurderer da også om det fortsatt er behov for materiellet som er tapt eller om en oppgave bør løses på annen måte. Den enkelte virksomhet har ikke rett til automatisk å kunne overskride gjeldende bevilgning dersom det inntrer brann, tyveri, skade eller uhell. I en del tilfeller må virksomheten selv dekke merutgiftene innenfor tildelt budsjett. For å unngå tap og skade, skal den enkelte statlige virksomhet ha systemer og rutiner for internkontroll og risikostyring (jf. økonomiregelverket § 14 og kap. 2.4).

Forsikring av biler

Hovedregelen er at staten skal være selvassurandør for biler (motorvogner). Statens motorvogner skal ikke forsikres i private forsikringsselskaper, i følge § 16 i bilansvarsloven, og omtalen av denne ordningen i Statens personalhåndbok punkt 4.3.4.

Justis- og beredskapsdepartementet har gitt en prinsipputtalelse om forsikring av kjøretøy som staten har leaset, der de konkluderer med at forsikringsfritaket i bilansvarsloven gjelder biler som «høyrer den norske staten til». De leasede bilene er ikke er i statens eie, og staten som bruker må dermed forsikre leasede kjøretøy etter hovedregelen i bilansvarsloven § 15. Les hele prinsipputtalelsen på regjeringen.no.

Unntak og særordninger

Økonomiregelverket sier at staten står som selvassurandør «med mindre annet er bestemt av Finansdepartementet». Spørsmål om det i unntakstilfeller skal tegnes forsikring må altså forelegges Finansdepartementet til avgjørelse (jf. veileder i statlig budsjettarbeid pkt. 4.3.2.6).

Slike unntak er for eksempel godtatt når en statlig virksomhet for en kortere tid har hånd om utstyr eller kunstgjenstander som tilhører andre, og eieren krever forsikring mot skade ved brann eller annet uhell.

Dersom en lov eller forskrift pålegger en forsikringsplikt, må statlige virksomheter tegne forsikring, med mindre det i loven eller forskriften er gjort et særskilt unntak for staten. I de fleste av lovene som pålegger plikt til å tegne ansvarsforsikring, er det gjort et særskilt unntak for staten, siden staten er selvassurandør.

Det finnes ulike statlige ordninger for skade og erstatning (les mer om disse i Prop. 114 S (2018–2019) fra Finansdepartementet):

• Særordning for statens erstatningsansvar
• Særordning for yrkesskadeerstatning i Statens Pensjonskasse
• Særordning for reise og ulykkesforsikring for ansatte
• Særordning for forvaltningsbedriftene
• Ansvar etter bilansvarsloven
• Ansvar etter sjøloven
• Naturskadeerstatning
• Valuta