Modell 1 – Egen organisatorisk enhet med fast ansatte revisorer

Modellen innebærer at virksomheten har en organisatorisk enhet plassert i virksomheten med ansvar for å levere internrevisjonstjenester.

Fordeler:

• Internrevisjonen blir en del av organisasjonen og får god kunnskap om virksomheten og dens kultur og verdier, styrings- og kontrollsystemer, risikobildet, driften i virksomheten og så videre. God kunnskap om virksomheten er en forutsetning for at internrevisjonen skal kunne gi tilstrekkelig merverdi.
• Kunnskapen internrevisjonen har om virksomheten vil være fullt tilgjengelig ved at internrevisjonen er en del av organisasjonens kompetansemiljø.
• En intern internrevisjon gir gode forutsetninger for forankring i virksomheten og for å bli virksomhetsleders fortrolige redskap.

Ulemper:

• Det kan være en utfordring å forsvare kostnaden ved å opprette en enhet som er stor nok til å utgjøre et tilstrekkelig robust internt fagmiljø (kritisk masse er ca. 3–4 internrevisorer).
• Det er en utfordring å rekruttere internrevisorer med riktig kompetanse og samtidig beholde disse over tid, ettersom miljøet er lite og karrieremulighetene begrensede.
• Det er en utfordring å ha tilstrekkelig faglig bredde som dekker virksomhetens behov for ulike type revisjonstjenester innenfor ulike fag.
• Ansettelser innebærer faste kostnader, dermed mindre fleksibilitet overfor variasjoner i behovet for internrevisjonstjenester.

Modell 2 – Ansatt revisjonssjef med team fra egen virksomhet

Modellen innebærer at det velges ut ansatte i virksomheten til revisjonsteam for de ulike revisjonsprosjektene ledet av en internrevisjonssjef.

Fordeler:

• Internrevisjonsteamet har god kompetanse og kjennskap til området som blir revidert og har således gode forutsetninger for å gi relevante råd, anbefalinger og bekreftelser.
• Bruk av egne ansatte i revisjonsteamet bidrar til god læring og kompetanseoverføring innad i virksomheten ved økt samhandling mellom fagmiljøer i virksomheten.

Ulemper:

• Det kan oppstå rollekonflikter og risiko for å komme i konflikt med krav til uavhengighet og objektivitet.
• Virksomheten må ha en størrelse som gjør det mulig for å finne fagkompetanse som organisatorisk har en uavhengig stilling i forhold til hverandre.
• Det er risiko for feil i den metodiske gjennomføringen av revisjonsoppdragene da det benyttes medarbeidere som ikke har revisjonskompetanse/utdannelse.
• Det kan være usikkerhet knyttet til om relevante fagmiljøer kan stille ressurser til disposisjon i den perioden revisjonen skal gjennomføres.

Modell 3 – Ansatt revisjonssjef som kjøper eksterne tjenester

Modellen innebærer at det ansettes én revisjonssjef som kjøper tjenester fra eksterne fagmiljøer. Tjenestene kan kjøpes hos en eller flere leverandører (flere rammeavtaler).

Fordeler:

• Modellen gir relativt god forankring av funksjonen i organisasjonen.
• Det er mulighet for å sette sammen team på tvers av fagområder og ulike rådgivningsmiljøer.
• En viss fleksibilitet i bruk av ressurser.
• Kompetanse hos internrevisjonssjefen som blir opparbeidet i samspill med eksterne fagmiljøer kommer virksomheten til gode.

Se også fordeler under modell 5 – full outsourcing. 

Ulemper:

• Det er vanskelig å beholde en internrevisjonsfunksjon som består av kun én person over tid grunnet manglende internrevisjonsfaglig miljø i virksomheten. Det kan også være utfordrende å sikre kontinuitet og kompetanseoverføring til erstatter.
• Internrevisjonssjefen må ha bestillerkompetanse og bruke tid på anskaffelser og oppfølging av leverandøren. 

Se også fordeler under modell 5 – full outsourcing.

Modell 4 – Felles internrevisjonsfunksjon på tvers av likartede virksomheter

Modellen innebærer at flere virksomheter deler på en internrevisjonsfunksjon.

Fordeler:

• Deling og overføring av lærdom på tvers av prosjekter og de ulike virksomhetene gir økt kvalitet og effektivitet i revisjonstjenestene, eksempelvis ved å utvikle god praksis og benytte felles rammeverk, rutiner og retningslinjer, maler og så videre.
• Kostnaden knyttet til opplæring og kompetanseutvikling blir mindre per virksomhet dersom samme personer kan benyttes på likeartede områder på tvers av virksomhetene.
• Det vil være større karrieremuligheter innad i internrevisjonsfunksjonen og et mer robust fagmiljø. Det er lærerikt og stimulerende å inngå i et bredere og større miljø.
• For virksomheter som ikke er store nok til å ha en internrevisor ansatt på heltid, kan også denne modellen være et fleksibelt alternativ.

Ulemper:

• Det kan være utfordrende for internrevisor å få tilstrekkelig med tid i hver virksomhet for å kunne ivareta sin rolle og sitt ansvar på en tilstrekkelig måte. Dette er særlig aktuelt dersom det kun er en revisjonssjef som deles.
• Det kan være en utfordring å ha en felles internrevisjonssjef som deles mellom flere virksomhetsledere ettersom internrevisjonen først og fremst er den enkelte virksomhetsleders instrument (med tanke på at det er behov for nær kontakt mellom virksomhetsleder og internrevisjonssjefen).
• Det kan oppstå tidsmessige konflikter når flere virksomhetsledere ønsker å få gjennomført revisjoner i samme tidsperiode og omstillingskostnaden mellom prosjekter, reisetid etc. kan tenkes å bli stor.

Modell 5 – Full outsourcing

Modellen innebærer at alle internrevisjonstjenester inkludert internrevisjonssjef kjøpes fra eksterne fagmiljøer.

Fordeler:

• Kompetansesammensetning og ressursbruk for internrevisjon kan endres løpende og tilpasses behovet i det enkelte revisjonsprosjekt og virksomhetens samlede behov for internrevisjonstjenester over tid.
• Modellen innebærer fleksibilitet med tanke på å teste ut bruk av internrevisjon for en periode og eventuelt reversere bruk av internrevisjon dersom behovet endrer seg.
• Internrevisjonsressursene som benyttes vil være del av et større revisjonsmiljø som gjennomfører mange revisjonsoppdrag på samme tema hos ulike virksomheter. Dette medfører mulighet for spesialisering og deling av ledende praksis på tvers av prosjekter.

Ulemper:

• Det tar tid før eksterne konsulenter opparbeider seg tilstrekkelig kjennskap til virksomheten. Ekstern leverandør vil ikke ha samme mulighet for å bli kjent med virksomhetens kultur og observere udokumenterte kontroller, som en ansatt internrevisor (vil eksempelvis ikke like hyppig delta i ledermøter o.l.). God kjennskap til virksomheten er en forutsetning for å oppnå tillit i linjen og kunne gi merverdi i tilstrekkelig grad.
• Virksomheten blir avhengig av ekstern leverandør(er). Den kunnskap og forståelse som opparbeides om virksomheten over tid vil ikke være like tilgjengelig og tilstede i virksomheten som ved de andre modellene.
• Det kan være vanskeligere å oppnå forankring og aksept i virksomheten og dele virksomhetsfortrolig informasjon med ekstern part. 
• Modellen forutsetter at virksomheten har tilstrekkelig bestillerkompetanse og ressurser til å følge opp kontrakt og leveranser.

Kombinasjon av modellene

I tillegg til de fem modellene beskrevet ovenfor er det mulig å etablere en kombinasjon av modellene, eksempelvis modell 1 og 2, og 2 og 3. Det er også mulig å inngå rammeavtaler og ha budsjett for kjøp av outsourcede ressurser for alle modellene (unntatt modell 5 Full outsourcing der dette ligger i hovedmodellen). Dette er svært vanlig blant de internrevisjonene som per i dag allerede er etablert i staten. En slik co-sourcing er særlig vanlig knyttet til kjøp av spesialiserte IKT-tjenester.