5.2.1 Forvaltningsloven kapittel II og III

Forvaltningslovens kapittel II og III har alminnelige regler om saksbehandlingen som gjelder uavhengig av om forvaltningen fastsetter et enkeltvedtak eller ikke. Før vi gjennomgår saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak går vi gjennom enkelte av bestemmelsene i kapittel II og III som det er viktig at tilskuddsforvalter er kjent med.

Habilitet

En person er inhabil eller «ugild» som det står i forvaltningsloven § 6, når det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til personens upartiskhet til å forberede eller å treffe avgjørelse i saken. Den som er inhabil kan verken forberede, saksbehandle eller avgjøre saken. Det følger av forvaltningsloven § 8 første ledd at «tjenestemannen avgjør selv om han er ugild». Dersom en part krever det og det kan gjøres uten vesentlig tidsspille, eller tjenestemannen ellers selv finner grunn til det, skal han likevel forelegge spørsmålet for sin nærmeste overordnede til avgjørelse. Forvaltningsloven § 9 fastsetter regler om at det om nødvendig skal oppnevnes stedfortreder for den inhabile.

Habilitetsbestemmelsene gjelder for tjenestemenn som er ansatt i et forvaltningsorgan og for enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, se forvaltningsloven §§ 6 og 10. Reglene gjelder altså for alle som utfører oppgaver for et forvaltningsorgan, uavhengig av om de er ansatt der eller ikke.

Det kan godt være at en tjenestemann tar en avgjørelse helt upartisk, men det avgjørende for habiliteten er tilliten utad. Det er med andre ord ikke nok at tilsatte i offentlig tjeneste handler upartisk. Befolkningen skal også ha tillit til at de gjør det. Habilitetsreglene bidrar på denne måten til å opprettholde forvaltningens legitimitet i befolkningen.

Forvaltningsloven § 6 første ledd omhandler situasjoner der man automatisk blir inhabil:

«En offentlig tjenestemann og enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan» (jf. § 10 første punktum) er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak

• når han selv er part i saken
• når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken;
• når han er eller har vært gift med eller er forlovet med eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part;
• når han er verge eller fullmektig for en part i saken eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte;
• når han leder eller har ledende stilling i, eller er medlem av styret eller bedriftsforsamling for
  • et samvirkeforetak, eller en forening, sparebank eller stiftelse som er part i saken, eller
• et selskap som er part i saken. Dette gjelder likevel ikke for person som utfører tjeneste eller arbeid for et selskap som er fullt ut offentlig eid og dette selskapet, alene eller sammen med andre tilsvarende selskaper eller det offentlige, fullt ut eier selskapet som er part i saken.»

Reguleres man av et av disse alternativene, kan man verken forberede, saksbehandle eller avgjøre saken. Dette betegnes gjerne som automatisk inhabilitet.

§ 6 andre ledd lyder videre:

«Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal det legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.»

Bestemmelsen fanger opp situasjoner der tjenestemannen ikke er automatisk inhabil etter første ledd, men der det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet. Hvis det, når relasjonen er fjernere enn det som følger av § 6 første ledd, foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til at tjenestemannen er upartisk, kan summen av tilknytningen og det særegne forholdet føre til inhabilitet. Det er avgjørende hvordan forholdet fremtrer utad, ikke hvor stor personlig integritet den aktuelle tilsatte måtte ha. Det er ikke kritikkverdig å måtte fratre behandlingen av en sak på grunn av inhabilitet. Det å ikke fratre hvis man er inhabil, vil derimot være det.

§ 6 tredje ledd:

«Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan.»

Bestemmelsen slår fast at er den overordnede inhabil, kan heller ikke den direkte underordnede treffe avgjørelse i saken. Den underordnede blir inhabil selv om den overordnede ikke er nærmeste overordnede, men over- og underordningsforholdet må bestå mellom to personer innen ett og samme forvaltningsorgan for at bestemmelsen om avledet inhabilitet skal gjelde.

§ 6 tredje ledd gjelder bare den underordnede tjenestemannen som selv skal avgjøre saken, og ikke for tjenestemenn som bare tilrettelegger saken. Habiliteten for de som skal tilrettelegge saken og som er underordnet den inhabile, må vurderes etter § 6 andre ledd.

Spørsmålet er om det å være underordnet en inhabil overordnet, kan være et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til at den underordnede er upartisk når den overordnede er inhabil. Slike situasjoner kan oppstå hvis det er en særlig nær relasjon mellom den inhabile og den underordnede eller hvis avgjørelsen betyr mye for den inhabile.

Det følger av § 6 fjerde ledd at «ugildhetsreglene» ikke får anvendelse «dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete». Dette er en snever unntaksregel som sjelden er aktuell. Bestemmelsen tar sikte på avgjørelser som er regelbundne. Det har sammenheng med at en regelbunden avgjørelse kan kontrolleres i etterkant gjennom en kontroll av at regelverket er rett praktisert og at saken er tilstrekkelig opplyst til at det kan treffes en riktig beslutning.

Skriftlig saksbehandling

Saksbehandlingen i forvaltningen er som hovedregel skriftlig. Skriftlig saksbehandling muliggjør offentlig innsyn, sikrer ryddighet og muliggjør kontroll i ettertid.

Muntlige opplysninger skal nedtegnes og legges på saken. Forvaltningsloven § 11 d andre ledd lyder:

«Blir det ved muntlige forhandlinger, konferanser eller telefonsamtaler av en part gitt nye opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen av saken, skal de så vidt mulig nedtegnes eller protokolleres. Det samme gjelder iakttagelser tjenestemannen gjør ved befaring m.m.»

Det følger av arkivloven og arkivforskriften at innkomne søknader om tilskudd skal registreres og gis et journalnummer. Dette gjelder også for søknader som er sendt på e-post.

Veiledningsplikten

Tilskuddsforvalter har veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Formålet med regelen er

«å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte». Det fremgår videre av § 11 at «omfanget av veiledning må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet». Veiledningsplikten kan innebære at en søker må opplyses om det dersom søknaden er mangelfull. Samtidig må forvaltningen kunne forvente at søker har kommet med de opplysningene som taler for at søknaden kan innvilges. Hvor omfattende forvaltningens veiledningsplikt er, vil i mange situasjoner bero på hvor ressurssterke søkerne er.

Forvaltningslovforskriften kapittel 2 har nærmere bestemmelser om innholdet i veilednings- plikten etter forvaltningsloven § 11. Hvis forvaltningen utarbeider et søknadsskjema, gjelder

§ 5 i forskriften:

«Søknadsskjemaer o.l. som det offentlige utarbeider til bruk for parter og andre i forvaltningssaker, skal gi nødvendig veiledning om utfyllingen og om dokumentasjon som bør være vedlagt.

Dersom det er praktisk mulig, bør søknadsskjemaer o.l. også gi veiledning om de regler som gjelder på vedkommende saksområde.»

Saksbehandlingstid og foreløpig svar

Forvaltningsloven § 11 a første ledd krever at «forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold».

Hvis det må forventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før henvendelsen kan besvares, følger det av § 11 a andre ledd at forvaltningsorganet snarest mulig skal sende et foreløpig svar som forklarer den lange behandlingstiden og om mulig angir et tidspunkt for når svar kan forventes.

Gjelder saken et enkeltvedtak, skal det etter § 11 a tredje ledd sendes foreløpig svar som beskrevet i andre ledd, når «henvendelsen ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt».

5.2.2 Forvaltningsloven kapittel IV–VI

Forvaltningslovens kapittel IV–VI gjelder for søknadsbehandlingen når forvaltningsorganet treffer et enkeltvedtak.

Når er avgjørelsen av en søknad et enkeltvedtak?

Forvaltningsloven definerer i § 2 første ledd bokstav a og b et enkeltvedtak som en avgjørelse som er truffet under utøving av offentlig myndighet og som er bestemmende for rettigheter og plikter til bestemte personer, jf. omtale av enkeltvedtak i notatets punkt 2.2.

Fordeling av offentlige midler i form av tilskudd er offentlig myndighetsutøvelse og utfallet av søknadsbehandlingen vil, med de avgrensninger som er gjort i dette veiledningsnotatet, bli bestemmende for om den enkelte får tilskudd. Avgjørelsen blir da et enkeltvedtak enten utfallet av søknadsbehandlingen blir et vedtak om at søknaden er innvilget, avslått eller avvist. Dette følger av at ordningene som omtales i dette notatet er tilskuddsordninger som retter seg mot private og som skal følge prosedyren som beskrevet i økonomiregelverket kapittel 6. Dette innebærer blant annet at det skal utformes hovedelementer som skal inngå i et tilskuddsregelverk og at tilskuddsmidlene skal lyses ut med mulighet for private til å søke.

Dette understøttes av Justisdepartementets uttalelse 17.12.2002 i sak 2002/06618E hvor det er sagt følgende om tilskudd og enkeltvedtak:

«…[D]ersom støtten er regulert i eller forankret i lov eller forskrift vil det skape et preg av offentlig myndighetsutøvelse som gjør at avgjørelsen – i alle fall som den store hovedregel, og muligens helt uten unntak – regnes som enkeltvedtak. Også hvis støtten på annen måte har karakter av en fast ordning, vil avgjørelsen om å tildele eller avslå støtte som utgangspunkt være enkeltvedtak. Det vil trekke i retning av at det foreligger en slik fast ordning om det er gjort kjent retningslinjer for tildeling eller for søknadsbehandlingen, eller støtten blir utlyst med oppfordring om å fremme søknad.»

Det er viktig å være klar over at forvaltningens mulighet til å utøve skjønn ikke er av betydning for om en avgjørelse er et enkeltvedtak eller ikke. Sivilombudsmannen formulerte det slik i sak (2001-8) om ubehandlede søknader om støtte til erosjons- og flomsikringstiltak:

«Ordningen er ikke regulert i lov eller forskrift og søkerne har ikke noe rettskrav på å få støtte. Om støtte skal gis i det enkelte tilfellet avhenger av NVEs skjønnsmessige vurderinger. Som jeg har nevnt tidligere, får imidlertid ikke dette betydning for vurderingen av om avgjørelsen må̊ karakteriseres som et enkeltvedtak. Slik jeg oppfatter det, stiller Stortinget, i egenskap av bevilgende myndighet, et visst årlig beløp til disposisjon til erosjon- og flomsikringstiltak. NVE er satt til å fordele de bevilgede midlene ut fra nærmere angitte føringer fra overordnede organ. Hensikten med å bevilge midler til erosjon- og flomsikring må̊ antas å være å redusere de skadene flom og erosjon fører til. Dette er klart nok et samfunnsnyttig formål, til en viss grad særegent for offentlig forvaltning. Ut fra den presiserende forståelsen av begrepet enkeltvedtak som legges til grunn etter dagens rettsoppfatning, må̊ NVEs avgjørelser av søknader om bistand til planlegging, gjennomføring og finansiering av tiltak mot erosjon- og flomsikring anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstavene a og b.»

Krav til saksbehandlingen når en avgjørelse om å innvilge tilskudd er enkeltvedtak

Forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt

Forvaltningsloven § 17 første ledd krever at «forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes».

Selv om det er forvaltningen som har ansvaret for å utrede saken, må forvaltningen kunne forvente at søker legger frem opplysninger som taler til egen fordel. Men forvaltningen kan motta opplysninger fra andre kilder. Har søkeren rett til å gjøre seg kjent med opplysningene, jf. forvaltningsloven §§ 18 og 19, skal opplysningene etter forvaltningsloven

§ 17 andre ledd forelegges søkeren for uttalelse. Det gjelder noen unntak fra dette, blant annet dersom opplysningene bekreftes av søkerens egen fremstilling, eller opplysningen ikke har avgjørende betydning for vedtaket.

I hvilken grad forvaltningen plikter etter § 17 første ledd å kontrollere opplysninger som søkerne har gitt, beror på sakens betydning, kompleksitet, mv. Utgangspunktet er at forvaltningen må kunne legge en søkers egne opplysninger til grunn for avgjørelsen. Dersom en søker har gitt feilaktige opplysninger, og dette først oppdages etter at søknaden er innvilget, vil det kunne føre til at vedtaket kan omgjøres. I notatets punkt 5.3.6 kommer vi tilbake til forvaltningens omgjøringsadgang etter forvaltningsloven § 35.

Innenfor tilskuddsforvaltningen presiserer økonomiregelverket forvaltningens plikt til å kontrollere opplysningene fra tilskuddsmottaker. Det følger av økonomiregelverket punkt

6.3.8.2 at «Tilskuddsforvalter skal kontrollere informasjonen mottakeren sender inn som har betydning for søknadsbehandlingen.» Det vektlegges at kontrollen skal ha et rimelig omfang i forhold til nytten og kostnadene ved kontrollen. Det innebærer at en allerede ved utforming av tilskuddsregelverket må balansere hvilke opplysninger og kontroller det legges opp til ut fra en rimelig kost-nytte avveining.

Det kan kreves at søknaden skal inneholde angitte opplysninger som er nødvendig for å kunne ta stilling til søknaden, eventuelt at forvaltningen i forbindelse med behandlingen av søknaden kan be om ytterligere opplysninger som er nødvendige for å sikre at beslutningsgrunnlaget er godt nok til å treffe en riktig avgjørelse. Skal mangelfulle søknader kunne avvises, bør kravene være fastsatt i forskrift. Det bør også fremgå av forskriften at søknaden kan avvises om kravene til opplysninger ikke blir oppfylt. Bakgrunnen for dette er at utredningsplikten etter forvaltningslovens § 17 ikke gir forvaltningen noen direkte

«hjemmel» for å kreve opplysninger eller å gjennomføre kontroller av ulike slag på søknadsstadiet. En forskrift som fastsetter plikt for søkere til å opplyse saken og medvirke til befaringer og andre kontroller vil, så lenge kravene er saklige og proporsjonale, styrke forvaltningens rettslige grunnlag. Forvaltningen kan selvsagt be søker om å gi opplysninger og eventuelt om å få komme på befaring uten å ha noen særskilt forankring for det, men da vil manglende medvirkning fra søkerens side ikke i seg selv kunne brukes mot vedkommende. Søker på sin side kan unnlate å etterkomme plikten, med den konsekvens at søknaden ikke blir realitetsbehandlet, eventuelt unngå informasjonskravet gjennom å trekke søknaden.

Det kan også være aktuelt å forskriftsfeste en rett for tilskuddsforvalter til å innhente opplysninger fra andre, offentlige registre etc. Forskriften kan ikke gi tilskuddsforvalter en rett som går lenger enn det som det etter vilkårslæren vil være adgang til, jf. omtalen av vilkårslæren i punkt 2.3. Den som opplysningene skal hentes fra, må ha rettslig adgang til å gi opplysningene til tilskuddsforvalteren.

Begrunnelsesplikten

Det følger av forvaltningsloven § 24 at «enkeltvedtak skal grunngis». Hovedregelen er at «forvaltningsorganet skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtak treffes».

Fra hovedregelen om samtidig begrunnelse er det gjort to unntak i § 24 andre ledd. Samtidig begrunnelse kan unnlates når «det ikke er grunn til å tro at parten vil være misfornøyd med vedtaket» og «i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter».

Unntakene innebærer ikke at forvaltningen kan avgjøre en sak uten begrunnelse, men at det ikke er noe krav om at begrunnelsen utformes samtidig med at en sak avgjøres. Etter at vedtaket er fastsatt, kan parten kreve en begrunnelse for avgjørelsen, se videre omtale.

Det første unntaket gjelder når søker har fått innvilget søknaden fullt ut. Unntaket gjelder ikke bare når søker får tildelt det beløpet han søkte om, men også når søkeren ikke har søkt om et bestemt beløp. Det fremgår av forarbeidene til regelen (Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 86) at hvis parten har søkt om tilskudd uten å angi noe om beløp, og forvaltningen fastsetter tilskuddets størrelse i samsvar med regler og praksis, så er det ikke grunn til å tro at parten vil være misfornøyd med vedtaket. Også da kan samtidig begrunnelse unnlates.

Hvis søknaden er fullt ut innvilget, men det er stilt vilkår til innvilgelsen, kan det være tvilsomt om unntaket fra samtidig begrunnelse gjelder. Det avgjørende er om det er grunn til å tro at parten vil være misfornøyd. Ett av formålene med begrunnelsesplikten er at søkerne gjennom å forstå vurderingene bak avgjørelsen skal kunne ta stilling til om klageretten skal benyttes.

Hvis vilkåret var kjent for mottakeren da det ble søkt om tilskudd, er det normalt ikke grunn til å tro at mottakeren er misfornøyd med vedtaket, og samtidig begrunnelse kan unnlates. Når vilkåret følger av en forskrift og er gjentatt i tilskuddsbrevet, kreves det heller ikke samtidig begrunnes. I slike tilfeller er vilkårene kun gjentatt av informasjonshensyn og ikke en del av vedtaket som det kan klages på.

Det andre unntaket fra plikten til å gi samtidig begrunnelse gjelder tilskuddsordninger der flere søker og konkurrerer om begrensede midler. I situasjoner der tildeling av tilskudd til én utelukker tildeling til en annen, «fordeler» tilskuddsforvalter midlene mellom søkerne og man kan unnlate samtidig begrunnelse. Unntaket er begrunnet med at det i denne typen saker ofte er fine nyanser som ligger til grunn for vurderingene, nyanser som man vanskelig kan gjøre rede for uten at det legges ned uforholdsmessig mye arbeid i saken, jf. forarbeidene Ot.prp. nr. 3 (1976–77). Lovgiver har derfor henvist søker til å be om en etterfølgende begrunnelse. Hvis begrunnelsen for avslaget ikke er konkurranseforholdet, men at søknaden er avslått fordi en betingelse ikke er oppfylt, viser man til avslagsgrunnen. Da er begrunnelsesplikten oppfylt, og søker har ikke krav på en senere begrunnelse.

Dersom vedtaket ikke begrunnes samtidig, jf. § 24 andre ledd første eller andre punktum, kan søkeren etter § 24 andre ledd tredje punktum kreve en begrunnelse etter at vedtaket er fastsatt. Det følger også av forvaltningsloven § 27 andre ledd at tilskuddsforvalter i vedtaket må opplyse parten om retten til å kreve etterfølgende begrunnelse. Et krav om etterfølgende begrunnelse må være fremsatt innen utløpet av klagefristen, det vil si senest 3 uker etter at søker mottok underretning om vedtaket, jf. forvaltningsloven § 29. Fristen kan forlenges etter forvaltningsloven § 31. Blir det fremsatt krav om etterfølgende begrunnelse, avbrytes klagefristen. Det følger av forvaltningsloven § 29 tredje ledd.

Begrunnelsens innhold

Kravene til begrunnelsens innhold følger av forvaltningsloven § 25:

«I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på.»

Begrunnelsen skal vise til det rettslige grunnlaget som vedtaket bygger på. Forvalt- ningsloven bruker ordet «regler» i vid betydning. Alle slags regler omfattes, også ulovfestede regler. Hvis det rettslige grunnlaget for avgjørelsen er fastsatt som forskrift, vises det til den relevante paragrafen i forskriften. Inneholder forskriften beregningsregler, kan man vise til aktuell paragraf for å begrunne beløpets størrelse. Hvis det er brukt ord og uttrykk i para- grafen som ikke er entydig nok til at konsekvensen kan forstås ut fra teksten alene, er det grunn til å sitere teksten og deretter angi hvilket vurderingstema som utledes av det, og hvordan søkers forhold vurderes opp mot dette.

Er søknaden avgjort ut fra et skjønn, følger det av forvaltningsloven § 25 tredje ledd første punktum at «De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes». Begrunnelsesplikten er oppfylt hvis man viser til de hensynene som har vært motiverende for skjønnsutøvelsen i den konkrete saken. Hvis det er utarbeidet retningslinjer for skjønnsutøvelsen, kan retningslinjene eller innholdet i disse gjengis.

Forvaltningsloven § 25 tredje ledd andre punktum lyder: «Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvingen, vil i alminnelighet en henvisning til retningslinjene være tilstrekkelig.» En henvisning til retningslinjene forutsetter at søker er i stand til å forstå hvorfor søknaden ble avslått ut fra retningslinjene. Retningslinjene kan derfor ikke være for vage. Hoved- hensynene som ligger til grunn for avgjørelsen må fremgå. Igjen er situasjonen at søker skal kunne ta stilling om det er grunnlag for å klage på avgjørelsen ut fra begrunnelsen.

Begrunnelsen skal videre etter forvaltningsloven § 25 andre ledd vise hvilke faktiske forhold som er lagt til grunn for avgjørelsen:

«I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig.»

Hvis de faktiske forholdene er godt nok beskrevet i søknaden, er det tilstrekkelig å vise til søknaden. Hvis forvaltningen bygger på andre opplysninger, angir man disse i vedtaket. Det som er viktig å få frem, er de sidene av faktum som tilskuddsforvalter har vektlagt i vedtaket.

Klagerett og klagebehandling

Det følger av forvaltningsloven § 28 at en part (eller andre med rettslig klageinteresse) kan klage på enkeltvedtak. For at klageretten skal være reell, bør tilskuddsforvalter vurdere om det er nødvendig å avsette midler for å ta høyde for eventuelle klager.

Det følger av forvaltningsloven § 27 tredje ledd at søker i vedtaket skal opplyses om retten til å klage til overordnet organ. Ved tilskudd ivaretas dette ved at informasjonen tas inn i tilskuddsbrevet.

Alle sidene ved enkeltvedtaket kan påklages: det faktiske grunnlaget tilskuddsforvalteren bygger vedtaket på, regeltolkningen, skjønnet og vilkårene for å få tilskudd. Vilkår som følger av en forskrift er det som utgangspunkt ikke klagerett på.

Man kan få en annen til å klage for seg hvis man legger ved en fullmakt. Forvaltningsloven § 12 fastsetter at «en part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen».

Fristen for å klage er 3 uker fra søker mottok tilskuddsbrevet. Forvaltningsloven §§ 29 og 30 har nærmere bestemmelser om klagefristen. En klage kan i visse tilfeller behandles selv om klagefristen er oversittet av søkeren. Forvaltningsloven § 31 har nærmere regler om dette.

Forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a fastsetter at en klage «fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket». Begrunnelsen for denne ordningen er at det er mest effektivt at den som kjenner saken først tar stilling til om det er grunn til å ta klagen til følge. I så fall omgjør underinstansen, dvs. tilskuddsforvalteren, sitt vedtak og gir klager medhold.

Hvis underinstansen ikke endrer sitt vedtak, følger det av forvaltningsloven § 33 fjerde ledd at saken skal sendes til klageinstansen. Klageinstansens myndighet fremgår av forvaltnings- loven § 34 (klageinstansens kompetanse). Klageinstansen har vid myndighet, og kan endre en avgjørelse til gunst for søkeren selv om avslaget ikke er feil. At klageinstansen ønsker et annet resultat innenfor de rammer tilskuddsregelverket/ forskriften setter, er nok til at vedtaket kan endres.