Dokumentasjonsforvaltning har sterke berøringsflater mot informasjonssikkerhet, personvern, digitalisering og anskaffelsespolitikk. Slik dette fagfeltet har utviklet seg, er kanskje disse berøringsflatene vel så viktige som koblingen til kulturarv og riksarkiv som kanskje er mest vektlagt ved dagens organisering.

Bedre samordning mellom fagområder kan realiseres på flere måter. Det mest drastiske grepet vil være å etablere et nytt fagorgan for dokumentasjonsforvaltning. Det minst drastiske vil være å lage felles strategier og planer for utvikling av dokumentasjons­forvaltningen.

Fordelen med et slikt sentralt organ vil være at kompetanse kan samles og sikre en helhetlig utvikling av dokumentasjonsforvaltningen i staten. Det vil kunne løse fragmenterings­utfordringen, sikre at det blir utviklet gode løsninger som dekkes forvaltningens behov og dermed gjøre det lettere og billigere å få dekket behov knyttet til dokumentasjonsforvaltning.

Ulempen vil være at man får et stort sentralt fagmiljø som vil komme på toppen av sterke og etablerte fagmiljøer i særlig de større virksomhetene og at de større virksomhetene vil se seg tjent med å beholde sine miljøer, styre dette selv framfor å benytte seg av en sentral fellestjeneste. Avgrensning av ansvar mellom dagens aktører kan imidlertid også være relevant som tilgrensning og eventuelt samordning.

En annen viktig problemstilling er hvordan et slikt fagmiljø skal forholde seg til det generelle arbeidet med IT-utvikling og digitalisering. Det blir sentralt å sikre at et eventuelt nytt fagorgan sammen med Arkivverket, Digdir og DFØ drar i samme retning. En slik omorganisering vil være et drastisk grep. Da vil det i tilfelle være behov for en grundig utredning som vurderer fordeler og ulemper.